Det ble ingen tradisjonell historie om fødselsopplevelsen. Dette er det jeg har

Jeg kjenner jeg hater de som skriver for Helsedirektoratet litt.

Til og med klitorisen min er sydd. Det vil si – den ene kjønnsleppen hadde revnet så langt opp at revnen gikk opp til hudfolden som holdt fast klitoris, som legen som sydde meg formulerte det. Jeg lå der og kjente hvordan syingen nappet i klitorisen min og tenkte «det gjør vondt i klitoris, hun syr fast klitoris, det ser ut som klitoris og det er på samme plass som klitoris – men det er ikke klitoris?». Jeg har dessuten sting helt bak til rumpeåpningen. Jeg har sting i de indre og de ytre skamleppene, og helt inn i skjeden.

Jeg revnet og ble klippet, men bare grad to. Grad tre og over er når man revner inni rumpa, også. Grad to er sånn «åja, du revnet bare grad 2»? Underforstått: Det er da ingenting.

Enten er det noe feil med meg – eller med smerteterskelen min. Eller begge deler. Faktum er i hvert fall at riene frem til epiduralen, som ble satt da jeg var omtrent ved fem centimeters åpning, var det verste jeg noen sinne har opplevd. Og jeg har opplevd mye dritt. Jeg har opplevd mye dritt, altså, og jeg overrasker meg selv når jeg sier det var det verste jeg har opplevd. Jeg ville ta livet av meg. Jeg freste til jordmoren at «jeg driter i ungen» da jordmoren fortvilet bad meg tenke på barnet som skulle komme. Og jeg snakket sant. Der og da ville jeg ha hoppet ut av vinduet, hvis det ikke hadde vært for at vinduet var så langt borte. Jeg sa ja til akupunktur, selv om jeg har prøvd akupunktur før, og hadde skrevet i fødselsplanen at jeg ikke ville ha. Når jeg likevel sa ja, så var det ikke fordi jeg hadde forandret mening, og trodde at det ville virke – men fordi jeg ville prøve å drive en nål gjennom muskler og ben hvis jeg fikk mulighet til det. God, gammeldags selvskading, altså. Det gjorde jeg ikke; jeg var for sanseløs av smerte til å tenke klart nok til å lykkes med selvskading.

Anestesilegen var opptatt med en ulykke et eller annet sted, i noen uendelig lange timer, men kom til slutt. Hun kjeftet på jordmoren fordi hun hadde ringt etter legen tre ganger. Jeg hørte ikke hva jordmoren svarte, men tonen hennes var oppgitt og sliten og … som om hun hadde tapt noe. Da epiduralen begynte å virke, var det som å komme til en annen verden.

Barnet vårt ble til slutt tatt med vakuum, jeg hadde presset i nitti minutter eller noe, og de ville ha henne ut. Slutten var jævlig, slik jeg hadde forestilt meg at en fødsel kunne være, men den var i det minste mulig å holde ut. Det som hendte før epiduralen var uholdbart. Jeg klarte nesten ikke å være til stede i mitt eget hode. Jeg brydde meg virkelig ikke om hva som skjedde med ungen eller meg.

Nå har jeg verdens vakreste lille jente på fanget. Det er midt på natten, hun sliter med magesmerter, stakkars. Det er så inderlig godt å bli kjent med henne. Lydene hennes, faktene hennes, de store, vakre manga-øynene hennes. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, men nei, jeg glemte ikke smertene straks hun kom ut. Jeg kommer aldri til å glemme de smertene.

Hun kommer sannynligvis aldri til å få søsken. Jeg ble fortalt etterpå at jeg senere kan få epidural allerede fra to-tre centimeters åpning. Hva om anestesilegen er opptatt neste gang, også? Og hva om jeg hadde åpning på bare to-tre centimeter da de jævligste smertene begynte, allerede? Jeg vet ikke om man kan kalle det smerter. Jeg har lest at folk har sammenlignet det med menssmerter. Nei, faen. Seriøst: Klipping og revning var en lettelse i forhold. Åjada, jeg kjente alt helt på slutten, men det var så jævla lite vondt i forhold til alt før epiduralen, at jeg gav faen. Vakuum, tang, keisersnitt uten bedøvelse – hva som helst, de kunne gjort hva som helst med meg. Dette var ikke «smerter» slik jeg har forestilt meg begrepet.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål: Er altså min smerteterskel helt feil? Skjedde det noe galt med meg, noe som gjorde at det ble unormalt vondt? Hvis ikke – hvorfor har ingen fortalt meg at det kunne være slik? Jeg har jo bare fått høre at alt har vært normalt, helt fra begynnelsen av graviditeten til nå – til barselskomplikasjonene. Jeg hadde definitivt overvunnet angsten min for keisersnitt tvert hvis jeg hadde visst om dette. Vi kunne gjort et ks før jul, og unngått både snuing og traumene til en hel familie; mannen ble jo også helt ødelagt. (Og den stakkars jordmoren.)

I tillegg – nå er jeg sykemeldt i to uker med barselkomplikasjoner. Jeg blør fortsatt som en stukken gris, kan ikke sitte på grunn av sår i underlivet, og kan ikke stå på grunn av sår og svimmelhet og sinnsykt vonde kjønnslepper – og kan ikke løfte fordi bekkenløsningen ennå ikke har gitt seg. Jeg ammer bare liggende, fordi jeg ikke kan sitte, og ammingen er så skjør og vanskelig at jeg bare får gitt barnet mitt en fjerdedel av det hun trenger av næring. Det står om dette i informasjonen fra Helsedirektoratet, og i bøkene og brosjyrene staten gir ut i samband med diverse institusjoner og reklamegreier. Det er dette som blir kaldt «plager i noen dager etter fødselen». Legen min sa at det er normalt å trenge mer tid til restituering da jeg gikk til ham to uker etter fødselen. To uker sykemelding der. Helsesøsteren og jordmødrene på barselhotellet ymtet litt om at det kunne ta noe tid, men ikke noe om hvor lenge. Da jeg spurte helsesøsteren som var på besøk her om hvor lenge det er meningen at jeg skal bruke dusj i stedet for toalettpapir, ble hun flau og mumlet noe om private spørsmål, før hun klarte å si at det var individuelt. Og det var en bra dame, altså.

Hvilken brosjyre handler om at jeg ikke vil være i stand til å stå på bena, ikke klare å amme mitt eget barn, være traumatisert på grunn av fødselen, få sykemelding fordi renselsen varer lenge, ikke være i stand til å sitte ordentlig? At jeg vil måtte be kjæresten min om å ta vare på barnet før jeg går på do i tilfelle jeg bæsjer og må inn i dusjen etterpå? At det vil ta nesten en uke før jeg klarer å lage meg en kopp kaffe selv? Åhhh, denne hadde jeg nesten glemt allerede: Hvilken brosjyre skriver om at du, hvis du har fått besøk nede i kafeteriaen på barselhotellet allerede samme dag eller dagen etter fødselen – meget godt kan finne på å fjerte høyt og tydelig i offentligheten, og at det ikke er noe du kan gjøre for å stoppe det? Og for ikke å snakke om noe som er enda viktigere, selv om det ikke gjør noe for de rundt deg: Når du hoster i løpet av de første dagene, så kan det godt hende du tisser uten å ville det. Det går bra, for du har bleiebind, eller hva det nå heter. Men hvis du er forkjølet, som jeg var – si nå fra til noen og få halspastiller med deg fra første øyeblikk av. Ha alltid en Fisherman’s Friend på lur i kinnet, for stingene og hostingen går bare ikke godt sammen.

For lege og jordmor fortalte meg mens vi fremdeles var på fødestuen at jeg måtte bruke dusj i stedet for toalettpapir de første dagene, og være forsiktig med stingene, og gjerne bruke hårføner for å tørke underlivet etterpå. Nå er jeg i den tredje uken. Stingene til rumpa er fremdeles såre, men ikke betente. Altså er det ikke noe direkte galt med dem, men jeg må fortsatt være forsiktig. Hjemme har vi et lite kott med do, og et annet rom med dusj. Kunne jeg i det minste ikke fått denne informasjonen på forhånd, slik at jeg hadde kunnet forberede meg?

Forstoppelsen slutter ikke nødvendigvis etter graviditeten. Den kan fortsette «noen dager» etter fødselen. Jeg er i uke tre etter fødselen, har vonde sting til rumpa, har forstoppelse og må tenke på hva som går over i melken før jeg prøver å kurere den, har do og dusj i to forskjellige rom, kan ikke bruke toalettpapir på normalt vis. Nei, det er faktisk ikke kult å ha besøk. Ja, jeg har sagt nei til hjelp fordi jeg ikke orker å ha andre mennesker i nærheten.

Kanskje er jeg bare en selvmedlidende, sytende dame med veldig lav smerteterskel som aldri skulle hatt barn. La oss si at dette er tilfelle, la oss se for oss at det er slik det er! Hadde det ikke da vært bedre at jeg kunne lest om eller fått fortalt hvordan ting egentlig var på forhånd? Jeg tror nemlig ikke jeg er så jævla spesiell at jeg er den eneste i verden som har følt disse tingene! Og jeg tror verden kunne vært spart for masse bitterhet og smerte hvis noen kvinner bare kunne slått seg til ro med, først som sist, at fødsel bare ikke funker for oss.

For min egen del kan jeg tenke meg tre utfall hvis jeg hadde visst hvordan dette kom til å bli: 1) adopsjon, 2) ingen barn, 3) fødsel, men keisersnitt og/eller ikke klagd så mye på grunn av smertene, som jeg altså ville ha vært forberedt på. Mmmm … nei, jeg ville ikke gått gjennom smertene ved denne fødselen igjen. Nei. Så – en av de andre alternativene. Men det er da helt ok; det er for mange folk på jorden, og man trenger folk som vil adoptere. Hva i all verden kan være den skjulte agendaen som ligger bak det å ikke ville være åpen om hvor ille fødsel egentlig er?!

Eventuelt kunne man hjulpet og gitt ordentlig smertelindring. Da jeg lå og rullet med øynene og man ikke fikk ordentlig kontakt med meg og jeg bare hvisket igjen og igjen at smerten gjorde meg suicidal i flere timer i strekk, da man bare så at kroppen min krøllet seg i rier og jeg ikke engang klarte å rope fordi smertene var for sterke, så kunne man tenkt «hm, kanskje det ikke er noe poeng i å la denne kvinnen ha det vondt mer, kanskje vi skal fjerne smertene hennes nå».

Hele denne historien har bare fått meg til å bli så inn i helvete skeptisk til helsevesenet generelt, og alt som har med fødsel å gjøre spesielt. Jeg kommer ALDRI til å føde vaginalt igjen. Jeg tror at både mannen og jeg hadde sett for oss flere barn, men etter dette –

Hvis det er slik at noen av oss er for svake til å føde barn, så hadde jeg satt pris på å bli fortalt det på forhånd.

Jeg er ikke morsomme sinnadamen nå. Jeg skjelver langt inni sjelen av sinne og sårhet.