Lei! Uke 30

Det ville vært ti-tolv uker igjen med vaginal fødsel, men jeg skal ha keisersnitt, så det blir ni uker for min del. Og jeg er lei. Har vært lei lenge. Jeg er bare dårlig på dette med svangerskap. Det er ironisk, er det ikke? At jeg er så tydelig dårlig på å være gravid, og så blir jeg så lett gravid. Jeg er den typen som blir svanger bare jeg ser hardt på et vått sete og en flaske brennevin. Naivt nok pleide jeg å tro at jeg kom til å takle graviditet godt, jeg har jo så brede hofter. Jepp, jeg trodde det! Og så var jeg enda mer naiv og trodde på legene som sa, da jeg gikk til dem år etter år med ekstreme menssmerter, at mensen kom til å bli lettere etter at jeg hadde født barn. Bull-fucking-shit. Det er en egen diskusjon, det der. Første gang jeg var hos lege for menssmerter var jeg fjorten. Jeg ble sendt til kiropraktor som også drev med kopping. Jeg var fjorten, så jeg trodde jo på alt som lignet på mumbo-jumbo, og når en ordentlig lege anbefalte det, så måtte det jo være fornuftig. Dette var selvsagt bare bullshit, det også. Det gjorde vondt, og hadde null effekt. Og jeg trodde faen meg på det, så jeg synes godt jeg kunne opplevd en smule placeboeffekt, i hvert fall, men neida. Til slutt slo legen seg til ro med at jeg bare måtte vente til jeg hadde født, da ville det sikkert bli bedre. Etter hvert viste det seg at jeg hadde noen cyster og greier, de ville også bli bedre når jeg hadde født. Så jeg fødte mitt første barn i en alder av 33. Liksom … DET ER DERFOR VI TRENGER FEMINISME. Hva om jeg aldri hadde villet ha barn? Eller ikke hadde vært i stand til å få? Vært lesbisk? Vis meg den mannen som hadde gått med på fæle testikkelsmerter ++ hver måned i tjue år for deretter å få barn for å kanskje bli kurert! Gjør det! Vis meg den mannen, og la meg kysse hans edle føtter. Og uansett virket det altså ikke for min del. Etter en så jævlig fødsel at jeg aldri kan føde vaginalt igjen viste det seg at mensen var akkurat like grusom som før fødselen. Og at de brede hoftene mine slett ikke var et tegn på at verken svangerskap eller fødsel skulle gå lett for meg. Tvert i mot strevde jeg masse med bekkenløsning første gang – og denne gangen. Og denne gangen, nå nylig, har jeg dessuten fått trøbbel med kynnere som er så heftige at jeg har vært nødt til å avlyse fysioterapitimene som skal hjelpe mot bekkenløsningen. Da blir jeg bare litt sånn … WTF? Og i går kjente jeg at jeg driver og får sånt ekkelt grums i lungene som vi astmatikere gjør noen ganger, en tung følelse som viser veien lukt til bronkitt eller lungebetennelse, og så begynte jeg å klø nedentil, sopp, hurra, for i dag skal jeg til legen og bli undersøkt, må passe på at ikke kynnerne driver og åpner livmoren for tidlig, så da skal kroppen finne ut at jeg skal få sopp samtidig, ja! Og bronkitt oppå bekkenløsningen og kynnerne som gjør at jeg må ligge stille! JEG STEMMER NEI. Jeg stemmer nei til denne dritten. Nå er jeg lei! Verden er en stor, stygg kuk. Verden kan få sopp på sin egen kuk. Jeg håper verdenskuken får sopp og blir grønn og faller av.

PS: Klokken er ennå ikke ni, og siden jeg stod opp klokken seks i morges har jeg spist fem brødskiver med makrellfilet i tomat eller kaviar og majones. Jeg tuller ikke. Fem.

Reklamer

About this entry