Hurra, barnehageavslutning

I dag er jeg akkurat 10 uker på vei med barn 2. Formen har vært skral i det siste, mye kvalmere enn sist, og mannen har tatt enda mer av barnehagehenting og –bringing enn vanlig. Barn 1 skulle ha sommeravslutning i barnehagen i dag, det fikk jeg beskjed om via SMS fra mannen i går. Han sendte tidspunkt og sted; kjeden som eier vår barnehage skulle samle flere småavdelinger for felles avslutning. Da han kom hjem spurte jeg om vi ikke skulle gjøre noe. Ha med noe? Mat? Hva med pene klær? Neida, ingenting, bare leke litt med alle barna og de voksne den siste timen. Jeg synes dette høres mystisk ut, og gruer meg for mange ukjente mennesker.

Jeg går nedover Trondheimsveien i Oslo-regnet og prøver å finne barnehagen med sommeravslutning. Jeg er jævlig dårlig i magen og sliten etter å ha jobbet, forberedt middag og tilbragt store deler av dagen på toalettet, men sier til meg selv at jeg skal klare dette, jeg skal ikke være redd for alt, jeg skal selvsagt være med på det som er viktig for barnet. Ringer mannen og venter på ham i en kiosk siden han har vært i denne andre barnehagen før. Kjøper syndig dyrt godteri til gravidmagen min mens jeg venter. Mannen kommer, vi drar sammen til en leilighet full av folk. Det største problemet er verken folkene eller at barnet ikke er pyntet, men at det stadig kommer inn foreldre med de mest forseggjorte matkreasjoner. Den største smørbrødkaken jeg noensinne har sett. Pene rundstykker. Ferske jordbær. Bringebær. Eplekake. Vår barnehagedame sier at hun har fortalt mannen at det er spleisefest. Mannen sier at han ikke har hørt noe om dette. Jeg sender ham et blikk som er fullt av følelser så negative at de ikke engang bør finnes i et samliv. Jeg husker på godteriet jeg har kjøpt, og røsker det ut av vesken. Mye for meg, ser latterlig lite ut for masse voksne og unger i en altfor stor skål – og det ser vanvittig teit og usunt ut, alle barna her er under tre. Dette godteriet består utelukkende av skumle tilsetningsstoffer og sukker. Skålen blir plassert like ved en halv melon som er pyntet som et pinnsvin med grillspidd av tre som pinner. Spiddene er fulle av små tomater, ost og diverse sunt snacks. Barnet ser på pinnsvinet med store øyne og sier imponert “se mamma, SE!”, så jeg tar to godteribiter fra min skål og gir en bit til henne, og en til meg. Deretter setter vi oss i stuen med mange andre mennesker vi ikke kjenner. Bekkenet hyler fordi jeg må sitte på gulvet. Med ett kjenner jeg at det er noe verre som skjer. Magen er i ferd med å åpne alle sluser. Jeg MÅ finne et do. Barnet følger etter meg. Jeg vil ikke at hun skal se på det som skjer, så jeg må finne mannen, slik at han kan ta vare på henne. Han hører ikke, jeg må virkelig brøle til ham gjennom rommet at han skal ta henne. Folk ser forundret på meg. Samtidig kommer det en annen dame og går inn den åpne dodøren rett bak meg. Så begynner hun å vaske hendene sine mens jeg ser på. Sakte og grundig. Jeg står der og åpner og lukker munnen og gisper som en fisk på land, men vet ikke hva jeg skal si. Heldigvis når jeg å få badet for meg selv før helvete bryter løs. For helvete bryter nemlig løs, jeg brekker meg og merker at forstoppelsen jeg har strevd med i det siste renner ut av kroppen. Og jeg kjenner jeg kan få en pause, men at det kommer til å komme mer snart. Jeg er bare nødt til å komme meg hjem. Jeg løper rundt i leiligheten og sier ha det til mann, barn og vår barnehagedame. Flere damer jeg aldri har sett før stopper meg og spør “men skal du gå nå?!” og jeg føler meg, ikke uventet, som verdens største idiot. Jeg løper oppover Trondheimsveien i regnet og eksosen for å nå doet hjemme igjen tidsnok, og får så astmatisk vondt i lungene at jeg nesten besvimer. Jeg er forundret over at jeg klarer å komme meg hjem uten å blamere meg ytterliggere.